I går kveld var jeg på lanseringsfesten av denne boken ”Fortellingen om sju bål” (Aschehoug 2013). Forfatteren startet sin presentasjon med å si at dette er ”den beste norske indianer-romanen utgitt så langt i 2013!” Og det er jeg enig i.   I dag har jeg lest den 400 siders lange boken sammenhengende. Så god var den.

 

Min kjennskap til indianernes historie er nesten begrenset til Hjortefot, Sølvpilen, Månestråle og Falk, ispedd noen historiske fakta  fra skole – og studietid. Så kunnskapsnivået mitt var relativt magert.

 

Ideen virker i utgangspunktet ganske søkt. Hvorfor skal en nordmann skrive om indianernes historie i Sør-Dakota? Hva kan han bidra med? Ganske mye viser det seg.

 

Mjønes forteller om enkelthendelser i møtet mellom hvite og indianere fra 1493 til 1973. Dette er grusomme historier om gruppevoldtekter, skalpering og massakrer. Han forteller episodene gjennom blikkene til de hvite overgriperne; soldater og offiserer. Han skildrer hvordan disse oppfattet sin egen rolle, sin misjon og hvorfor det var nødvendig å drepe indianerne for fote. Mesterlig skrevet. Brutalt og nøkternt på samme tid. Enkelthistoriene blir stående for seg selv, men danner likevel en helhet gjennom boken.

 

Parallellt med denne historien møter vi Mary og Russell, to unge indianere som begge to opplever grusomme hendelser i livet sitt. Russell får ødelagt en lovende idrettskarriere og mister stipendiet sitt på universitetet, mens Marys lille datter dør. Mary og Russell var barndomsvenner og de blir begge med ulike motiv opptatt av å finne hverandre igjen. Dette er en lang og kronglede reise. Mjønes klarer å formidle mye om indianernes situasjon i dag gjennom Mary og Russels historier. Om reservatene, arbeidsledigheten, ritualer, drømmetyding, natur, hjortemennesker, blodkategorier, politikk og utnyttelse. Også Statoil spiller en rolle i denne historien.

 

Mjønes skriver sanselig og konkret. Det er lett å se for seg menneskene, stedene, luktene i historien. Noen ganger bikker det over til det klisjemessige, men ikke så mye at det forstyrrer historien.

 

Ved endt lesning, sitter jeg både igjen med større kunnskap og forståelse av indianernes begredelige livssituasjon og en god litterær opplevelse.

 

Dette er Johan B. Mjønes sin tredje roman. Han har fått gode kritikker for sine to første romaner, men er ennå ikke allemannseie i Norge. Dette er i hvert fall en god gammeldags page-turner, så alt burde ligge til rette for mange lesere.